Alle mennesker har et grunnleggende behov for å bli sett og høre til i et samfunn. En av de mest ulidelige situasjoner et barn kan ha på skolen eller en voksen på en arbeidsplass, er at man ikke blir betraktet som en del av fellesskapet, ikke blir regnet med eller ikke har noen som man kan betrakte som en venn eller som møter en med vennlighet. Det å bli stående utenfor tapper en for krefter og gjør at bidragene på skolen eller i arbeidet blir ”kraftløse”.  Vi vet for eksempel at det er nær sammenheng mellom det å utvikle et engasjement for det man skal lære og det man skal gjøre og opplevelsen av verdsettelse.

Denne situasjonen kan møtes med problemtenkning og individuelt ansvar eller med anerkjennelse og felles ansvar. Problemtenkningen tar for eksempel utgangspunkt i at noe er ”normalt” (vi) og noen (den utenforstående) er spesiell. Anerkjennende prosesser handler om ulike måter å skape inkludering og bygge fellesskap på.

Normalitetstenkning handler om at alle lærer på samme måten og at all oppgaveløsning kan standardiseres, det gjelder bare å finne den beste normen. I dette perspektivet tenker en at alle kan bli like gode til alt. Synet bygger på tankegods fra industrisamfunnet og er ikke i tråd med nyere forskning om hva det er som gjør læring effektivt eller arbeidet mest produktivt. Forskning om læringsstiler viser for eksempel at vi lærer best når vi får lov til å bruke den læringsstrategien som passer for en selv. I en normalitetstenkning tar man det for gitt at det bare er en, eller noen få måter å gjøre tingene på, eller være på som er gode. På noen skoler kan det for eksempel være en innarbeidet norm at ”her leker man ikke”. Når noen da avviker fra denne normen, enten det er lærere som ”leker” seg fram til læring sammen med elevene, eller elever som har en avvikende måte å være på, så blir de til et problem. Vi får et skille mellom ”de” og ”vi”. «De» er barn med ulike diagnoser, barn som kommer fra andre land, barn som kommer fra ”vanskeligstilte hjem”. Forskjelligheten innenfor en normalitetstenkning bidrar til stigmatisering og ekskludering og vil kunne oppleves som krenkende av de som utsettes for disse mekanismene.

Appreciative Inquiry (AI) innebærer et konsekvent brudd med «normalitets- og problemtenkning» som kan forstås som to sider av samme sak. AI bygger på en anerkjennende tenkning, en styrketenkning (Hauger, Høyland og Kongsbak, 2008). Det å være forskjellige blir sett på som det normale, og representerer både en personlig og sosial ressurs for fellesskapet. Men nettopp fordi vi er forskjellige, lærer forskjellige, og har ulike arbeidsstiler som både kan være mer eller mindre kjent for oss selv og for andre, så må disse forskjellighetene av ressurser forskes frem. Det er dette man gjør i en AI-prosess. Vi forsker for å finne ut under hvilke omstendigheter den enkelte ansatte, elev, eller lærer fungerer på sitt beste. Og vi har som en grunnleggende antagelse at alle sine bidrag er viktig, at alle har suksesser, at alle har styrker. Men at disse styrkene er forskjellige.

Av Bjørn Hauger, parnter Lent

Referanser

Hauger, B., Højland T. G., og Kongsbak, H., (2008). Organisasjoner som begeistrer. Appreciative Inquiry. Slik skaper man innovative, effektive og attraktive organisasjoner. Oslo: Kommuneforlaget.