Av Pål Tangaard

De gamle grekerne opererte med to ulike former for tid. Kronos beskriver tiden som hele tiden går og ikke stopper opp, mens kairos referer til skapende øyeblikk der vi opplever at tiden “står stille” for en stund og noe viktig oppstår. Noe av det jeg synes er både spennende og krevende med prosesslederrollen er å kombinere disse to tidsformene på en god måte.

Kronos

I planleggingen av en prosess eller involverende møter, er det gjerne kronos-tiden med tidsstyring og rammer som er mest framtredende: Det handler om å lage en god regi for møtet ved å finne ut hvilke spørsmål som er nyttige å samtale om for at vi kan nå hensikten med møtet. En viktig del av dette er å velge interaktive metoder som gjør at deltakerne samtaler om spørsmålene på måter som gjør at de kan skape noe nytt sammen. Samtidig er det viktig å være klar over at det er aldri noen garanti for at det faktisk skapes noe nytt – noen ganger gjentar vi bare det vi allerede kan og vet. Underveis i prosessen er prosessledere gjerne opptatt av å følge med på tiden for å se at vi kommer i mål med de riktige samtalene, ideene, løsningene eller forslagene innen den avsatte tiden er ute.

Kairos

Av og til oppstår det det rom i en prosess som er spesielt kreative, nyskapende og samskapende der vi opplever at vi er på sporet av noe nytt eller at vi kommer i en relasjonell “flyt” som gjør at vi kjenner at noe viktig er i ferd med å skje. Det kan være at vi er på sporet av å se nye løsninger og se nye sammenhenger eller det kan være mer mellommenneskelige forhold som at vi kommer nærmere hverandre relasjonelt eller kjenner at vi blir tatt i mot og bekreftet som mennesker. Det er mulig at dette blir litt svevende for noen, men for meg har dette blitt en viktig del av det å lede prosesser. Ikke alle prosesser, men når det er åpninger for det og det fremmer hensikten. 

Kairosbegrepet brukes i mange sammenhenger. Nils Harald Sødal har skrevet doktoravhandlingen “Kairos-koden. En utforskning av mental styrke, øyeblikkskreativitet og skaperkraft”. Her intervjuer han en rekke toppidrettsutøvere, kunstnere, skuespillere, sangere og forfattere om hva som gjør at de klarer å prestere eller skape noe ekstraordinært. Han hevder at veldig mye handler om å være til stede i øyeblikket og unngå “overtenking”. Et sitat jeg bet meg merke i var fra Wenche Foss nå hun beskriver hvordan noe kan åpne eller lukke seg i møte med publikum: “Merker du ikke hvordan ting hele tiden åpner og lukker seg her på scenen? Mellom deg og meg, mellom oss og publikum? (…) For meg handler teater om å registrere disse åpningene i rommet og i meg selv, utnytte dem på best mulig måte. Når noe åpner seg er er det bare å fyre løs.”

Når du setter i gang en prosess og inviterer andre mennesker til å involvere seg i å finne nye løsninger og nye svar, så har du mistet kontrollen over hva som skjer. Du kan lage noen rammer som øker sannsynligheten for at dere sammen kommer fram til gode løsninger, svar eller resultater, men du har ingen garanti. Det er denne risikoen som også gjør det spennende å være prosessleder. Har du svaret på forhånd, så er det som regel ikke noe poeng å sette i gang en kreativ prosess, da kan du heller informere og drive styringsledelse/kontrolledelse enn prosessledelse.

Å balansere kronos og kairos

Når jeg leder prosesser i en gruppe, prøver jeg å balansere kronos og kairos. Kronos er framdriften, tidspresset, handlingstvangen, mens kairos er åpningene der noe annet, kreativt, skapende eller relasjonelt sårbart og fint kan oppstå. Som prosessleder ønsker jeg å legge til rette for at deltakerne skal oppleve disse kairos-øyeblikkene av kreativ samskaping og/eller nye relasjonelle koplinger preget av tillit, anerkjennelse og nærhet i tillegg til den strukturerte kronostiden som hele tiden driver oss framover.

Hvis du ønsker å legge til rette for disse kairos-øyeblikkene, kan du prøve på følgende:

• Anerkjenne innspill. Se etter situasjoner der du kan anerkjenne innspillene til deltakerne på en måte som knytter det de sier til verdier eller formål for prosessen. Feks: “Det du sier der synes jeg setter oss på sporet av noe som er viktig for å nå formålet med prosessen. Er det noen andre som vil bygge videre på det?” På den måten anerkjenner du det som blir sagt og inviterer flere i gruppa til å bygge videre i en slags samskapende flyt.
• Møte uenigheter. Når det oppleves som at noe er på spill eller at noen tør å si ifra at de er uenig med deg eller noen andre i gruppa, har du en mulighet til å ta det imot på en måte som gjør at det kjennes trygt for dem. Dette er ofte avgjørende øyeblikk for at møtet eller prosessen skal oppleves som reell og relevant – folk blir tatt på alvor. Du kan feks si: “Takk for at du tør å si ifra, det krever mot! Hvordan tenker du og dere andre at vi kan håndtere dette på en måte som hjelper oss som fellesskap til å nå målene vi har satt for denne prosessen?”
• Alles kreative stemme. I de kreative delene av en prosess kan du prøve å formidle at vi nå skal prøve å skape noe som ikke er skapt før, vi trenger alles stemmer inn og at kombinasjonen av disse stemmene, det polyfone, vil kunne bidra til at noe nytt oppstår. Et enkelt grep her er å be alle tenke/skrive/idémyldre 2-5 minutter alene først og deretter dele i en liten gruppe før de ev deler i plenum (I-G-P).
• Relasjonelle grep. Gode, samskapende prosesser krever at vi har tillit til hverandre og vil hverandre vel. Et grep for å bygge gode relasjoner kan være å be deltakerne si noe om hva de verdsetter med måten de andre bidrar i gruppearbeidet på eller sette ord på gode egenskaper og styrker hos hverandre. Feks kan anerkjennelsesrunde eller styrkespottingsøvelse være et godt grep som kan brukes underveis i en prosess. 

Alt med måte!

Det er viktig å huske på at deltakerne i en prosess eller samskapende møte er forskjellige. For noen kan det oppleves langdrygt og kjedelig dersom vi skal skape noe nytt og være kreative sammen alltid. Det kan jeg noen ganger kjenne meg igjen i. Selv om jeg er opptatt av disse kairosøyeblikkene, så er det ikke slik at ethvert møte eller prosess må oppleves som noe ekstraordinært. Jeg er veldig glad i effektive og produktive møter der vi får landet konkrete ting raskt. Men noen ganger er det mest effektive å stoppe opp litt fordi vi faktisk trenger å skape noe helt nytt. Lykke til med å knekke Karios-koden!